Savner du barndommen vår?

Jeg spør ikke fordi jeg venter et svar, men fordi stillheten mellom oss er blitt så høylytt at vi ikke lenger kan late som vi ikke hører den.

En gang.

Vi delte den samme himmelen, ble gjennomvåte i det samme ettermiddagsregnet og satt sammen på den gamle, værslitte benken under banyantreet. Du lærte meg å fange ildfluer med bare hendene, og jeg betrodde deg hemmelighetene mine på et språk bare vi to forsto. Den gangen ble avstand målt i klasserom, ikke i kontinenter.

Senere førte livet oss virkelig i hver vår retning. Du dro vestover, jeg østover. Tidssonene stjal de lange samtalene våre langt ut i natten, og ulike kulturer forandret stille måten vi lo på. Litt etter litt begynte ordene dine å ligne en tekstlinje som måtte oversettes — velkjent, men likevel fremmed. Og mine ord? Da de nådde innboksen din, var de kanskje allerede som et fragment etterlatt av en gammel verden, en hilsen fra et sted du for lengst hadde reist fra.

Jeg klandrer verken havet eller årene. Jeg klandrer den lydløse slitasjen — den som litt etter litt tærer på selve det å kjenne hverandre.

Helt til det en dag gikk opp for meg at jeg ikke visste hvem de nye vennene dine var, og at du ikke visste at jeg hadde begynt å gå hjem alene.

Slik ble vi to parallelle linjer som aldri kan møtes. Ikke på grunn av krangler. Ikke på grunn av bitterhet. Bare fordi vi drev fra hverandre, varsomt og ugjenkallelig.

Noen sier at mennesker vokser opp sammen. Men jeg tror vi bare vokste i hver vår retning. Og kanskje er det den sørgeligste måten å vokse opp på — uten noe brak, uten noe farvel, bare et tomrom som stille blir igjen der stemmen din en gang holdt til.

Så nei, det er ikke barndommen vår jeg savner.

Jeg savner den jeg var, den som trodde så urokkelig — som trodde at ingenting, uansett hva, kunne skille oss.

Men til slutt
klarte alt det likevel.

读到这里，留一句话吧。